Kan alle legge ned våpna, og kome opp av skyttergravene ei lita stund?

Yotsuba: Tagged!?Dei siste dagane har lærarar som har tatt i bruk digitale verktøy for alvor i undervisninga si, og som er positivt innstilt til dette, fått så hatten passar i Bergens Tidende og på nettsidene til Lektorlaget. Eg viser til kjemikeren sitt oversyn over bloggreaksjonar på dette. Det har vorte skrive så mykje bra om dette at eg let innvendingane eg måtte ha til innhaldet i oppslaget i Bt og artikkelen hjå Lektorlaget, ligge. Mitt problem er at dette gjer det enda vanskelegare å få i gang konstruktive dialogar på skulane om bruken av digitale verktøy. Ordbruken i gullkorn og overskrifter er eigna til å piske opp stemninga, og lage merkelege «for eller mot»-konstruksjonar. Det trengte vi verkeleg ikkje.

June viser til ei undersøking som fortel at dei aller fleste lærarane i Hordaland er positive til bruk av IKT i skulen. Likevel veit vi at det er mykje frustrasjon ute og går. Mange lærarar er lei av elevar som nyttar Facebook og MSN i timen. Opplæringsdirektøren har måtta tole ganske så sterke karakteristikkar både i aviser og på nett, for si haldning til dette, og for måten Hordaland implementerer bruken av digitale læremiddel på – det går for fort, kvaliteten er for dårleg, handlefridomen er trua. I dette klimaet er det vanskeleg å seia til kollegaer at eg ikkje syns MSN og Facebook er eit problem, og at eg syns Fjeld står for ei klok haldning. I dette klimaet er det vanskeleg å seia at læreboka i engelsk ikkje var noko stort tap, og at vi nok kjem til å fikse å vera uten. For vi kjem aldri lenger enn til slike påstandar. Det vi burde snakka om, var korleis vi må endra pedagogikken vår for å møte framtida. Men det ligg heile tida noko vondt og destruktivt under diskusjonane. Seier eg at vi må endre pedagogikken, høyrer andre at eg seier at dei ikkje er flinke nok. Seier eg at MSN/FB ikkje er eit problem dersom ein underviser på litt andre måtar, høyrer andre at eg trur eg fiksar absolutt alt i mine timar, og at andre ikkje får til nokon ting. Og så vidare. Dette er det som er hovudproblemet med PC’ane i klasserommet.

Korleis i alle dagar kjem vi i ein dialog som ikkje endar i skyttergravskrig, slik avisene vil ha det? Det går utover alle.

Advertisements

Forfattar: margreta

Fagleiar ved Nordahl Grieg vgs, med ansvar for pedagogisk bruk av IKT og eksternt samarbeid. Idealist og optimist. Glad i skule!

8 thoughts on “Kan alle legge ned våpna, og kome opp av skyttergravene ei lita stund?”

  1. Du peker selv på litt av problematikken. Det at en er positiv til digitale medier i skolen betyr ikke at det ikke er problemfritt. Det er et stykke fra å si nei til digitale medier og ukritisk omfavne det i alle sammenhenger. Det er og litt av problemet med debatten, den er så skyttergravspreget – enten/eller. I stedet for å si nei, bør vi diskutere hvordan. En diskusjon som kontinuerlig bør være i alle lærerkollegier, uansett læremidler.

  2. Jeg setter stor pris på at du ber om våpenhvile, Margreta. Jeg ble selv provosert over Lektorlagets utspill – de omtaler seg selv gjerne som «fagmiljøet», men med slike gullkorn minner de mer om den syvende far i huset som hoster fra artianerluen på veggen. Mon tro ville han kjent seg igjen i norskfaget ved NTNU, der det meste foregår over it’s learning, og der studentene møter synlige kompetansemål og vurderingsrubrikker fra første semester?

    I IB-systemet opplevde jeg en global skolekultur der felles prinsipper var forstått og akseptert, men der lærerne alltid respekterte at kompetansenivået hos kollegene varierte. Av den grunn kunne praksis i klasserommene også variere.

    Samtidig insisterte utviklerne bak IB på å komme med modeller for best praksis og eksempler som alle kunne kopiere og videreutvikle i egen kontekst. Etter å ha sett dette fungere på tvers av land og språk, virker hjertesukk-sjangren til norske skolefagforeninger («vi mangler tid/penger/gode ledere/utstyr») bare pinlig. Enda verre blir det når de samme personene ønsker å gjøre seg til talsmenn for faglighet eller vitenskapelighet.

    Jeg tror dialogen i Norge kan komme et steg videre hvis vi

    1) har noen grunnleggende prinsipper som læringsteori, vurderingsverktøy og læreplanforståelse

    2) aksepterer at vi er på forskjellige stadier i integreringen av ny teknologi, og at alle kan lære å mestre det nye

    3) tillater utprøving og FoU i klasserommet uten at noen kaller elevene «forsøkskaniner» eller lignende. Praksis vil alltid variere, men det det betyr ikke at vi bør streve etter å bli bedre hele tiden.

  3. Jeg er helt enig i at det kunne være gunstig for diskusjonen å få til en slags «våpenhvile». Imidlertid tror jeg at det vi har sett de siste dagene faktisk er uttrykk for en reell uenighet. June gjengir riktignok oppmuntrende tall fra undersøkelsen om holdninger til IKT på bloggen sin i dag.

    Men jeg tror spennet i holdninger til IKT er svært stort, og at vi også har en ikke ubetydelig gruppe som sitter og venter på at «IKT skal gå over». Punkt 2) i Hennings kommentar ovenfor vil derfor ikke være ukontroversiell: det vil være de som ikke er overbevist om at vi har en lineær utvikling henimot sterkere og sterkere integrering av teknologi. Det er de som viser til Finland og sier: de bruker nesten ikke PC der, og se hvor godt de gjør det på PISA. Det er de som jubler når de leser avisartikler som denne fra et par år tilbake og sier: «Se der, ja, det er ikke umulig å få snudd denne trenden med å få PC’er inn i skolen!»

    Foreløpig tror jeg det har vært et for sterkt politisk påtrykk for å satse på tekonologiintegrasjon til at det har vært veldig opportunt å kritisere det særrlig sterkt, men jeg tror (mulig jeg er paranoid her!) at det er en god del som bare sitter og venter på ethvert lite tegn på IKT-satsingen skal bli en spektakulær fiasko.

    Nettopp derfor blir slike overskrifter som BT utstyrte sin artikkel med her om dagen et problem. Journalisten kommenterer troskyldig at han selvfølgelig forventer at alle leser hele artikkelen og merker seg alle nyanser i det han har skrevet. Men det er overskriften vi kommer til å bli slått i hodet med av de som rett og slett ikke synes teknologi har noe å tilføre læringsarbeidet.

  4. Flott skrevet! Veldig enig i at det er viktig å unngå at en bygger opp murer som blir vanskelige å bryte ned igjen. Alle involverte må bestrene seg på å finne igjen et hensiktsmessig fokus.

  5. Jeg er helt enig i at det finnes flere fremtidsscenarier, og at «mer teknologi, mindre bok» bare er ett av flere mulige.

    Men: Da jeg gikk ut av videregående i 1995 hadde jeg aldri brukt en pc, enn si skrevet en tekst i et tekstbehandlingsprogram. Jeg fikk mobil i 1996, men brukte aldri den såkalte SMS-tjenesten som fulgte med (gratis). Hvorfor skrive når man kunne ringe? Mitt første internettsøk fant sted i februar 1996, min første e-post en gang i 1997.

    Prosessorientert skriving og mappevurdering var begrep jeg ikke møtte før mange år senere på universitetet. Jeg underviste helt lærebokfritt på barne- og ungdomsskole for første gang i 2006, med modulkart, rubrikker, sjekklister og ambisiøse autentiske oppgaver for elevene.

    For meg er denne bevegelsen en eneste frigjøring fra en skolehverdag som føltes repetitiv, monokrom (mattebøkene mine var alltid blågrønne!) og samlebåndaktig. IKT har vært en viktig, men ikke avgjørende del av denne bevegelsen. Det sentrale for meg har vært at dyktige venner og kolleger har gitt av sin egen tid og kompetanse for å sette meg istand til å lære mer selv. Lite gjør meg mer glad enn å se nettsamfunn som Del & bruk vokse opp, med en uttalt kultur for deling, støtte og ryddig akademisk diskusjon mellom utdannede fagfolk.

  6. Tusen takk for gode og innsiktsfulle kommentarar. Eg har behov for å tenkja veldig praktisk og konkret på dette. Korleis praktisk koma i dialog på den einskilde skule? Eg trur at det Henning kallar «best practise» er vegen å gå – i Hordaland har vi «Dei gode døma» ein gong i året, vi bør nok ha «Dei gode døma» noko oftare på skulane. Då må leiinga ved skulen rydda rom til dette – det er ikkje alltid heilt uproblematisk, det heller. Det heilt ideelle ville nok vore at lærarane lærte av kvarandre i team- eller trinnsamarbeid. Men då snakkar vi om dei reint praktiske ferdigheitene, det er vanskelegare å koma til det viktigaste, dei pedagogiske refleksjonane. Kjenner nokon til ein skule der ein har fått til dette? Møter mellom lærarar der ein sit seg ned og snakkar om framtidas pedagogikk, gjerne med utgangspunkt i bøker/forskning/føredrag?

  7. Svært så einig med sisttalande….
    Nokre av hovudproblema er, slik eg ser det, slik:
    * Manglande delekultur på skulane – «dei gode eksempla» må både delast og kunne innpassast i andre lærarar sin praksis. Då trengst det tid og møtestader for dette.
    * Manglande forsking (sjekk Bibsys, og du vil finne svært få bøker, mastergradsoppgåver etc. som gir praktiske råd om pedagogisk bruk av IKT, i alle fall til inntil nyleg)
    * Svakt fokus på IKT i tradisjonell lærarutdanning.
    * Manglande strategiar og rutinar for opplæring av elevar (kven har ansvaret for dette – er det t.d. naturleg at dette ofte fell på norsklærarar?)Burde bruk av IKT vore eit eige obligatorisk fag?
    * Manglande kompensasjon i tid og løn for lærarar som vil arbeide med dette.
    * LMS’ane (t.d.Fronter) og netttenester som NDLA virkar ofte gamaldagse og er ikkje oppdaterte slik at det er lett å ta i bruk Web 2.0 løysingar. Fronter er i liten grad tilpassa krava til dokumentasjonskrava etter gjeldande normer i skulen (Frontersystemet eg nyttar viser t.d. ikkje sendt epost). Burde ein ha bygt opp ein moderne LMS basert på erfaringar frå aktuelle problem i skulen?
    * Manglande pengar i systemet gjer ofte at programvare og maskinvare er billigast mogleg – er t.d. ein fordel at skjermane på mange elev PC’ar er 10 tommar? Open Office er greitt og billig. Men MS Office er mykje betre t.d. når elevane skal lære kjeldtilvisingar (Word 2007 sitt system for dette er kjempebra). Elevar kunne ha laga og delt verkeleg gode notar i Onenote…
    * Fylkeskommunane og kommunane arbeider som sagt utifrå krav til økonomisk effektivitet. Det verkar som dei som tek avgjersler i høve til IKT der manglar gode forum for innspel frå krigarane ved fronten (lærarane).
    * Problemet med elevar sin bruk av Facebook etc. er reelt – mange elevar vil kjede seg i store delar av undervisingstida – dette er eit generelt pedagogisk problem – ikkje noko som nødvendigvis har med IKT å gjere.
    * Det finst sjølvsagt ulike tilhøve mellom kompetansen til lærarane og resultata deira. Mange IKT-orienterte lærarar brukar mykje tid på testing av ulike metodar og verkty – som ikkje alltid endar opp i effektiv læring for alle elevar. Ein del lærarar som er skeptiske, gjer aldri dette, nyttar gamle metodar og kan gjerne få betre resultat. Vi driv alle på med å implementere ei reform som ein del (naturleg nok) er skeptiske til og som krev mykje arbeid. Innføringa av web 2.0 fell saman med nye krav til dokumentasjon, vurdering og læreplananalyse. For mange er dette mykje å svelgje – spesielt då dette ikkje i tilstrekkeleg grad vert følgt opp av ekstra løyvingar til opplæring/kursing.

    Inntil vidare kan ein berre takke tiltak som D&B, og den formidable kollektive intelligensen medlemene der utgjer, og alle andre flittige lærarar som arbeider med desse spørsmåla rundt om. Dialog med basis i realitetar er nok utan tvil rette vegen å gå – usakleg syting er det nok av i norsk skule.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s