Ansvar for eigen læring

Det er vel ikkje noko omgrep som har vore meir misforstått og meir utskjelt i norsk skule dei siste åra enn «ansvar for eigen læring». I 2007 tok sjølvaste utdanningsministeren eit oppgjer med omgrepet: «Nå tar kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell det endelige oppgjøret med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene». I går kveld kunne dei som såg Dagsrevyen, få med seg professor Thomas Nordahl, som lista opp «ansvar for eigen læring» som ein av dei faktorane John Hattie har funne ikkje fremmar læring. Når Nordahl skulle forklare kva dette var, sa at det var når ein hadde vekeplanar, og så hadde elevane ansvaret for å læra det som står på vekeplanen. Eg har ikkje Hattie framfor meg, og kan ikkje sjekka om dette stemmer med korleis han definerer omgrepet. Men både slik Solhjell snakkar, og slik Nordahl forklarer, høyrest det ut som «ansvar for eigen læring» er ein metode. Men er det det?

Då eg gjekk på PPU, var noko av det mest grunnleggande vi lærte, at det var skilnad på undervisning og læring. Læring er ein aktiv prosess, den som skal lære, må føreta seg noko, anten det er kognitivt eller praktisk arbeid. Denne artikkelen av Ivar A Bjørgen gir eit fint historisk oversyn over denne tenkinga. På dette grunnleggande nivået er det altså berre individet sjølv som kan lære. Men det tyder jo ikkje at læraren er overflødig, læraren må tilrettelegge for eleven slik at eleven kan lære.

No skal eg bevega meg ut i meir personleg bloggsynsing om emnet: Det må vera eit mål at når eleven går ut av skulen, er han i stand til å ta ansvar for si eiga læring, på same måte som det er å håpa at når barn flyttar heimefrå, er dei i stand til å ta vare på seg sjølve. Dei fleste foreldre gir borna sine gradvis meir fridom og meir ansvar for eigne val, ettersom barna vert eldre og meir mogne. På same måten må skulen syta for å gradvis setja elevane i stand til å ta ansvar for eigen læring. Korleis gjer ein dette? Her er det funna til Hattie, og forsåvidt intensjonen bak mange av lovene og forskriftene som gjeld i skulen, kjem inn. Og for den del Vygotsky, for å vera heilt grunnleggande. Den gode læraren konkretiserer læringsmålet for eleven, og viser han vegen mot målet. Etterkvart er det fint om læraren kan vise eleven fleire vegar mot målet, slik at eleven kan ta eit val. Læraren gir eleven tilbakemelding på arbeidet, og framovermeldingar. Etterkvart støttar han eleven i å vurdere seg sjølv, og ta eigne val om vegen vidare. Slik hjelper han eleven til å bli kjent med seg sjølv, til å vite noko om kva som er gode val for seg, til å ta ansvar for eigen læring.

Dermed blir ein karikert framstilling av eit klasserom der alle virrar rundt og tek ansvar for eigen læring (ja, det har nok skjedd), like misvisande for kva ansvar for eigen læring dreier seg om, som ei karikert framstilling av eit klasserom der læraren har stålkontroll, aldri brukar tid på å snakke om læringsmåla, der elevane lærer til prøva, og er totalt passiviserte.

Ansvar for eigen læring er ingen metode. Det er eit stort og viktig mål for utdanninga.

Advertisements

Forfattar: margreta

Fagleiar ved Nordahl Grieg vgs, med ansvar for pedagogisk bruk av IKT og eksternt samarbeid. Idealist og optimist. Glad i skule!

8 thoughts on “Ansvar for eigen læring”

  1. Hør, hør! Flott at du tar opp dette! Jeg har også stusset over dette (og et par andre) resultater i Hatties undersøkelse (for eksempel det om gruppestørrelse – det kan umulig være rett at gruppestørrelsei liten grad påvirker læring(sarbeidet) – da må det være andre faktorer som nøytraliserer fordelen med små grupper). I samme åndedrag kan en også nevne dette med samarbeid, ofte materialisert i gruppearbeid. Samarbeid er heller ikke en metode, men et mål. Det å ta felles ansvar for hverandre i gruppa og mål en setter seg i fellesskap, er en temmelig sentral ferdighet/kompetanse.

    Lærerens jobb er å vise, sette lærestoffet og -prosessen inn i en kontekst, tilrettelegge, veilede og vurdere (i samarbeid med eleven). Elevenes jobb er å ta ansvar for læringen og læringsarbeidet, evaluere og vurdere. Så bruker man ulike metoder for å få til akkurat det.

  2. Støtter deg langt på vei. Fornuftig pressisering om at AFEL ikke er en metode. Men når jeg som kontaklærer skal ringe rundt i hytt og pine for hjelpe elever som ikke ønsker å bli hjulpet, gi utallige sjanser for fremvising av oppnådde kompetansemål til elever som ikke bryr seg katta om kompetansemålene, samtidig som interesserte (både flinke og mindre flinke) elever blir overlatt til seg selv, er det kanskje på tide med ytterligere pressiseringer av ansvaret?

  3. Godt og reflektert innlegg! Ansvar for egen læring er jo ikke det samme som å overlate elevene til seg selv. Jeg kan ikke helt forstå hvordan man skal kunne lære opp elever som ikke tar ansvar for sin egen læring, og den elev som ikke har lært å ta ansvar for sin egen situasjon har et problem ute «i krigen». Jeg liker konklusjonen din!

  4. Bokmerket denne bloggen. Interessant utspill! «Ansvar for egen læring» lider samme skjebne som en del andre begreper. Mange har sin private definisjon av hva det er…

  5. Tusen takk for kommentarar alle! Til «Lærer»: Den problemstillinga du er inne på, vart mykje diskutert for eit par år sidan, og førte faktisk til at forskrift til Opplæringslova presiserte elevens ansvar for å skaffa seg vurderingsgrunnlag endå tydelegare. Men så er det no ein gong slik at ein må sjå på kvar elev for seg, og bruke skjønn. For sterke presiseringar fører lett til mekanisk utøving, og det er eg i alle høve ikkje for.

  6. Vi må ikke blande sammen ettergivenhet med ansvar. Jeg er usikker på hvor jeg skal plassere Thomas Nordahl sine definisjoner, men for å være ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om det. Jeg har jobba i skolen gjennom mange ulike regimer. Først jobba jeg i realskolen (nei, alle dinosaurer er ikke døde enda), deretter i gymnas og yrkesskole, så i den videregående skolen etter Steen-komiteen, så gjennom reform 94 og nå etter kunnskapsløftet. Da tror jeg faktisk at jeg har solid bakgrunn for egne meininger. OG DET ER IKKE Å GJENREISE DEN GAMLE REPRODUKSJONSSKOLEN.
    Det du snakker om er hvordan vi lærer unge mennesker å ta ansvar. Men det mange tenker på, er unnskyldninga for å være ettergivende overfor elevene ved å hevde at de fikk «ansvar» for egen læring. Husk at i reform 94 målte vi prestasjonene i frorhold til over og under (og på) gjennomsnittet. Kvaliteten dalte og dalte, men karakterene forholdt seg til snittet, og vi førte både elevene, foresatte og samfunnet bak lyset. Jeg har vært rektor i mange år, men gikk tilbake til lærerjobben for å praktisere kunnskapsløftet på egen skole. Det krever bevisstgjøring og mye arbeid, men jeg opplever at ved å gjøre som du har skissert i innlegget ditt, får jeg elevene til å ta ansvar for egen læring i stadig større grad. Riktignok har de aldri hatt så mye å gjøre noen gang, men nesten alle sier at de trives med det. Og jeg trives som lærer.

  7. stas å finne bloggen din! Det er fort gjort å bli skyttergravsdebattant når man diskuterer skole og læring. Topp at du slår et slag for nyansene. Jeg deler dine tanker om ansvar for egen læring som mål.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s