Min fagleg-pedagogiske dag 2.0

I dag er det fagleg-pedagogisk dag på Universitetet i Bergen. Dagen er ein tradisjon, alltid første fredag i februar, og lærarar frå heile Vestlandet strøymer til for å gå på førelesingar og treffa gamle kjente. Eg likar denne dagen veldig godt. Det passar meg ypperleg å sitja på førelesing og høyra på interessante føredrag, og det er alltid gøy å treffa gamle studiekameratar. Men i dag vart eg heime. Eg hadde gledd meg til to dobbelførelesingar v. Håkan Rydving om samisk religion, kultur og språk, emne eg kan altfor lite om. Dessutan har eg høyrt så mykje fint om Rydving. Diverre vart førelesingane avlyst. Eg blei skikkeleg lei meg når eg fann det ut i går, og sjølv om eg la ein plan med andre førelesingar, kjente eg at motivasjonen var vekke. I dag tidleg slo det meg: Kva om eg brukar dagen på artiklar og føredrag på nettet? Eg har så mykje eg skulle ha høyrt og lese, og eg har ikkje tid til å fordjupa meg i dette på ein vanleg dag på jobb. Eg kontakta avdelingsleiar og fekk klarsignal.

Eg starta dagen med å lesa «A vision of Students Today (& What Teachers Must Do)» av Michael Wesch. Eg tagga artikkelen på Diigo, slik at eg kunne understreka og ta notat undervegs, og få tilgang til andre sine understrekingar og notat. Slik kan eg også dele artikkelen med dei som er i nettverk med meg på Diigo. Eg har også merka artikkelen i Delicious, og slik delt han med nettverket mitt der. Du finn også bokmerka mine på den offentlege netvibes-sida mi.

Denne artikkelen føl opp videoen «A Vision of Students Today», som har vore ein stor hit på YouTube, og skapt mykje diskusjon. Det kan vera hardt, nesten vondt, å ta innover seg både videoen og artikkelen, fordi Wesch stiller heilt grunnleggjande spørsmål om kva læringssyn utdanningsinstitusjonane våre har – der vi tviheld på eit rom som signaliserer at «information is scarce and hard to find», og der det er ei stemme som gjeld – og som sit med kunnskapen. Han tek også opp at gjennom år har vi umedvite lært elevane og studentane våre «The getting by game», der det er om å gjera å gjera/lesa minst mogleg med best mogleg resultat – dette sitatet seier det meste: «Our students are so alienated by education that they are trying to sneak right past it». Fusk er jo den ultimate øvinga i dette spelet. Korleis kan vi leva med at det å læra ikkje er det viktigaste for elevane våre i utdanninga deira? Slik har det jo vore lenge, men det vert så tydeleg no, når PC’ane er her, informasjonen er meir enn tilgjengeleg, den er overveldane, og elevane er alle andre stader mentalt enn i rommet, saman med deg. Wesch meiner det fins løysingar på problema: «Fortunately, the solution is simple. We don’t have to tear the walls down. We just have to stop pretending that the walls separate us from the world, and begin working with students in the pursuit of answers to real and relevant questions.» Han ynskjer nedbygging av faggrenser og meir arbeid med spørsmål som elevane finn relevante i liva sine, og han meiner vi kan ta i bruk teknologien for å få dette til. Dei som ynskjer å vita meir om dette, kan sjå videoen «A Portal to Media Literacy» som viser korleis han gjer dette.

Eg vart på Britannica Blog ei stund til. Howard Rheingholds artikkel «R.I.P.: Lectures, Notes, and Tests (Scrapping the Old Ways)» var ein glimrande oppfølgjar til Wesch. Han fortel om korleis han har undervist sin klasse (Berkeley), ved bruk av bloggar, forum, wikis. Det er flott å lesa ei så konkret skildring av korleis ein kan gjera det. Han lar grupper på tre studentar undervise dei andre, etter eit opplegg som verkar svært godt. Eg trur det er mogleg å overføra dette til mitt klasserom i litt mindre skala. Ein ting som han poengterer i artikkelen, er at ein av dei viktigaste tinga å utvikle hos studentane, er «mindfulness», eg trur vi kan omsetja med medvit, om bruken av laptops blant anna. Når ei gruppe underviser er det berre dei i gruppa som skal ha oppe PC’ane, ikkje dei andre.

Før eg forlot Britannica Blog, tagga eg ein del andre artiklar i delicious og diigo, for å kunna koma tilbake til dei. Så trengte eg ein pause, tok meg ein tur innom Twitter, men der var det ikkje mykje aktivitet nett då, så eg åt litt lunsj i ro og fred og tenkte at nett no er det kjekkare i kantina på Sydneshaugen, heilt klart.

Så gjekk eg til bloggen til Will Richardson, for endeleg å sjå intervjuet han gjorde med Rheingold for nokre veker sidan. Det er ein time langt, så tidlegare forsøk har vortne avbrotne. Trass i litt dårleg kvalitet på opptaket, var det vel verdt tida. I løpet av samtalen er dei innom mange sider ved sosial web nytta i utdanning, og eg trur eg vil avgrensa meg til å skriva litt om det som eg festa meg ved umiddelbart. I starten av samtalen snakkar dei om «tuning» av sosial web. Det inneber at vi gjer nett-tenestene og nettsamfunna personlege, at vi vel ut og stiller inn slik at vi har mest mogleg nytte av dei. Rheingold nyttar Twitter som døme – måten ein vel ut kven ein vil følgja på Twitter etter kven ein får noko igjen for å følgja, dei som postar om ting ein sjølv er interessert i. Dette syns eg er eit spennande tema, eg trur læring på nettet i høg grad handlar om dette: Vi vel ut og spesialiserer lesinga vår og bidraga våre, noko som er blitt mykje lettare med RSS-teknologien. Vi vil velgja sjølve når og kvar og kva vi skal lese og lære og kven vi vil lære det saman med. Viktige spørsmål i samband med dette er jo – er elevane også slik? Og kva med skulen då? Der er det ytre krefter som bestemmer når ein skal lese kva og kven ein skal lære med. Og eit anna viktig spørsmål – kva med det generelle og allmenne opp i dette? Det er mange ting elevar ikkje er spesielt interessert i, som dei absolutt treng å kunna noko om, fordi det er viktig for demokratiet og samfunnet. Cluet er vel at vi må gjera desse emna relevante for elevane.

Oppsummering av min eigen, «tuna» fagleg-pedagogiske dag: Det beste var Rheingold sin artikkel, fordi eg fekk denne konkrete skildringa av korleis han organiserte studentane sine. Wesch kjenner eg frå før, og veit at eg syns han er ein viktig mann å lytte til. Det fekk eg stadfesta i artikkelen. Rheingold og Richardson genererer ein del tankar hjå meg som eg nok kjem tilbake til. Det er fint å bruke tid på å blogge om dagen, fordi eg sjølv lærer mykje av å måtta formulera meg, og fordi eg syns eg har ei plikt til å dele det eg les og ser med andre. Eit poeng med denne bloggposten har også vore å demonstrera korleis læring på nettet kan føregå, det handlar om å finne stoffet, det skjer gjerne via andre sine lenker, det handlar om å lese og dele det vidare via delicious og diigo, og det handlar om å reflektere over det eg har lært på bloggen. Er eg heldig, går prosessen vidare med kommentarar og diskusjon.

Vil eg berre lære på denne måten framover? Niks, eg vil gjerne vera saman med andre og samtale, eg vil gjerne høyra ekspertar «live» på fagleg-pedagogisk dag. Men eg vedgår at med alle dei interessante menneska, diskusjonane og refleksjonane eg finn på nettet, vert dette ein viktigare og viktigare læringsarena for meg. Kanskje eg vert meir kritisk til kva eg vil høyra og lesa når tilbodet er så stort? Og då var vi tilbake til elevane…

Men lunsjen var litt stusseleg.

Norsk i 2.0!

Her er ein flott blogg: Tanketråder!

Spesielt for alle norsklærarar! Eg har nettopp sett ein innføringsvideo om Del.ici.ous der, og no skal eg koma meg skikkeleg i gang med å bruka denne tenesta. For dei som ikkje veit det: del.ici.ous er er stad du kan organisera bokmerkene dine på nettet, slik slepp du å vera avhengig av å sitja på ei spesiell maskin. Du kan også abonnera på andre sine bokmerke – slik finn du lett sider om det du er interessert i. OG – du kan bruke tags, slik at du lett finn fram.
Takk til Kari for tipset om denne bloggen!

Heilt til slutt – kan noko hjelpa meg med å finna att «blogroll’en» min? Den berre forsvann!